Det eksistensielle perspektivet i møte med psykiske vansker
Eksistensiell psykoterapi (EPT) er en terapiform som tar utgangspunkt i problemstillinger og innsikter fra eksistensiell filosofi. I EPT tenker man seg at psykiske vansker først og fremst skyldes hvordan vi forholder oss til livets grunnvilkår på unyttige måter og til våre egne unyanserte fortellinger om oss selv. Det handler med andre ord ikke om at vi har «tankefeil» eller traumatiske opplevelser. I alle fall ikke nødvendigvis. Selv om eksistensiell psykoterapi har sitt opphav i Europa (ja til og med i Skandinavia - Søren Kirkegaard, den første eksistensielle filosofien, var dansk) er ikke terapiformen så veldig utbredt her til lands enda. Men i USA har den lenge vært blant de mest populære terapiformene.
Samtalene i EPT vil ofte dreie seg rundt dine antakelser om deg selv, andre og verden. Målet vil være å forsøke å få mer klarhet i hvilke fortellinger du lager deg og hvordan de påvirker det livet du lever. Selv om alle har rett til å konstruere sine egne fortellinger, vil de som ikke tar hensyn til oppriktighet eller de eksistensielle grunnvilkårene[1] ofte skape problemer. EPT er derfor en terapiform som er mer fokusert på å oppdage og nyansere fortellinger folk har til sitt liv, enn det er en terapiform der man skal lære seg teknikker eller øvelser.
Hvem passer eksistensiell terapi for?
I utgangspunktet passer EPT for alle som opplever livet som vanskelig. Det er alltid en eksistensiell dimensjon som er verdt å utforske når livet stopper opp eller har vært krevende i lang tid. Eksistensielle perspektiver brukes i møte med en rekke lidelser. Både med mer alvorlige tilstander som schizofreni og ruslidelser og med «lettere» psykiske vansker som angst og depresjon. Mange erfarer også at EPT er nyttig selv om man for øyeblikket kanskje ikke strever med noe spesielt. Gjennom en eksistensiell terapiprosess vil de fleste få en dypere forståelse for hva det vil si å leve som menneske. Tanken er at man vil stå bedre rustet når krisene dukker opp, fordi man allerede er «psykologisk vaksinert.»
Selv om EPT kan brukes til det meste, er vår erfaring at det er spesielt godt egnet i møte med folk som strever med:
Livskriser – Når man opplever at livet plutselig kastes på hodet og de kartene man hadde ikke lenger passer med terrenget, tilbyr det eksistensielle perspektivet en forståelsesramme som kan gi mening til meningsløsheten.
Store, vanskelige valg – Det er ingen andre filosofiske eller psykologiske retninger som har viet så mye tid til å diskutere vanskelige valg og konsekvensene av det å velge. Veldig mange opplever et eksistensielt perspektiv kan være veldig nyttig i krevende beslutningsprosesser.
Identitetsvansker – Ofte strever vi med spørsmål knyttet opp mot selvforståelse og identitet. Dette kan for eksempel dukke opp som lav selvfølelse og manglende selvtillit. Men det kan også manifestere seg som usikkerhet rundt hvem man egentlig er, og hva man egentlig mener er viktig. Her kan EPT være til hjelp. Både til å kjenne seg selv bedre og til å akseptere at vi aldri kan kjenne oss selv så godt som vi ønsker.
Relasjonelle vansker – det eksistensielle perspektivet tilbyr ofte nye perspektiver på hvordan man kan forstå og håndtere vansker som dukker opp mellom personer. Om det gjelder vansker i parforholdet, på jobben eller i familien, opplever mange at eksistensielle forståelsesrammer kan gjøre det lettere å stå i relasjonelle utfordringer.
Vanskelige følelser og vonde tanker som angst, bekymring, grubling og depresjon – Eksistensialisme er en følelsesfilosofi. Og har spesielt fokus på negative følelser. Lenge før psykologien en gang var en egen vitenskap, skrev eksistensielle filosofier avhandlinger om angst, sorg, tristhet og fortvilelse. Perspektivene de tilbød er like aktuelle i dag som da de ble skrevet.
Eksistensiell psykoterapi handler om å skru av autopiloten
Mange av fortellingene våre tar vi for gitt uten å stille spørsmål ved dem. Dette fører til at vi lever livene våre på en slags autopilot der vi i praksis handler ut ifra de aksepterte normene, reglene, verdiene og antakelsene som kulturen vår for øyeblikket har og der vi forveksler det jeget vi er mest komfortable med, med vårt «egentlige jeg.» Istedenfor å prøve å finne ut av hvorfor vi reagerer eller handler på bestemte måter, antar vi at det «bare er sånn vi er.» En slik passiv holdning til livet er både upraktisk og lite tilfredsstillende. Å stille spørsmål med ting man tar for gitt kan være ubehagelig og slitsomt, men det gir oss muligheten til å leve bedre og rikere liv. Dette fordi vi gjennom å oppdage hvordan vi forstår, tenker, føler og handler, også kan stå friere til å ta ansvar og velge annerledes. Slik blir vi mer fleksible og effektive i livene våre. Sagt på en annen måte: Å være menneske er et altfor komplisert prosjekt til at vi kan risikere å gjøre det på autopilot.
Lev ditt liv
Når man i EPT utforsker sine fortellinger, så gjøres ikke dette for å finne ut hvordan man «lever feil» eller for at man nødvendigvis skal forandre dem. Alle har rett (og kanskje til og med plikt) til å lage sine egne, unike fortellinger. Denne retten inkluderer også retten til å leve upraktisk og lite tilfredsstillende. I EPT er på mange måter et «frigjøringsprosjekt» som kan hjelpe oss til å se fortellingene våre om oss selv og verden utenfra, slik at vi i større grad kan leve friere, ta mer ansvar for livet vårt og være mer oppriktige.
I EPT anerkjenner man altså at alle har en prinsipiell rett til å leve livet på sin måte. Selv om andre kanskje vil kritisere det. Selv om andre til og med vil beskrive det som umoralsk er det fortsatt innafor. Alle har en prinsipiell rett til å velge å leve «umoralske» liv, selv om det ikke nødvendigvis alltid er like praktisk (Men alle har også som sagt rett til å leve upraktiske liv). I eksistensiell psykoterapi vil man derfor aldri bli møtt med moralisme eller fordømmelse. Det eneste moralske kravet er at man må leve på sine egne premisser, uavhengig av kulturelle normer, og forventninger fra venner, familie, partnere og kolleger. Dette betyr ikke at eksistensiell psykoterapi er en terapiform der man tenker alt er greit eller der man oppfordrer folk til å leve umoralsk. Det er heller ikke en terapiform der man oppfordres til å leve på tvers av alle samfunnsnormene. Det handler mer om å hjelpe folk til å finne frem til hva de egentlig mener og hvordan de egentlig vil leve livet sitt. Hvis noen så vil leve helt i tråd med de normene og reglene som er i samfunnet så er det selvfølgelig helt greit, så lenge man har et gjennomtenkt forhold til det. Mange av de kulturelle normene vi har i dag er veldig fine og praktiske og absolutt verdt å følge – men ikke følg dem bare fordi de er der, følg dem fordi du mener de er riktige.
Selv om alle har rett til å velge å leve som de vil, og skape sine egne moralske overbevisninger og fortellinger, så har de også alltid ansvar for dem. Og grunnene for valgene dine er like viktige som konsekvensene. I EPT vil man derfor ta som utgangspunkt at så lenge vi er villige til å ta ansvar og ikke lyve til oss selv, kan vi leve som vi vil. Noen lever for eksempel livet sitt tilsynelatende nesten uten hensyn til andre. Det er greit, hvis man er villig til å akseptere en god dose ensomhet og lite nærhet. Hvis man derimot lever uten vilje til å vise hensyn, og samtidig forventer å ha mange nære relasjoner, lever man på en livsløgn (om at man kan få i pose og sekk – både frihet og nærhet), og det er mer problematisk. Så lenge vi lever med øynene åpne, vel vitende om at vi selv har valgt å leve sånn, og at vi alltid har muligheten til å leve på en annen måte, er vi innafor. For da lever vi våre liv med øynene åpne.
Hvorfor noen har det vanskeligere enn andre – en eksistensiell forståelse av livssmerte
Det er vanskelig å være menneske. Det har aldri vært lett, og det kommer det aldri til å bli heller. Noen folk er så redde for kaos og frihet at de har lurt seg selv til å tro at livet er oversiktlig, enkelt og uproblematisk. Dem om det. For alle oss andre vil tilværelsen før eller siden by på en god dose forvirring, frustrasjon og smerte. Noen får det likevel ekstra vanskelig. I EPT tenker man at når noen for eksempel utvikler symptomer som angst og depresjon så strever de med uløselige livskonflikter som de enda ikke har lært å håndtere på en god måte. Ofte vil man også tenke at de da også har en selvfortelling som ødelegger mer enn den hjelper i livet. Terapien vil derfor handle om å finne frem til gode og nyanserte beskrivelser av disse konfliktene og fortellingene. Dette gjøres, ikke nødvendigvis for at man skal endre på dem, men for å gi folk en bedre mulighet til å velge hvordan de skal forholde seg til dem.
Livssmerte handler også veldig ofte om at man står i skvis mellom forskjellige legitime hensyn, ønsker, eller behov. Når noen får det ekstra vanskelig er det ikke sjelden fordi de desperat forsøker å få et regnestykke som ikke går opp, til å gå opp likevel. Vi er som mennesker ikke hele, men oppdelte. Vi består alltid av flere fortellinger, og mange av dem er motsetningsfylte. Akkurat som en treåring med et bankebrett, som febrilsk forsøker å banke trekanten ned i firkanthullet, prøver vi ofte å binde sammen to eller flere størrelser som simpelthen ikke er forenelige. Og akkurat som treåringen blir vi fortvilte, rasende eller resignerte.
Kunsten å leve med indre spenning
På grunn av spenningsforholdene mellom de uløselige konfliktene vi alle lever med og på grunn av våre fragmenterte og unyanserte selvfortellinger, er «harmoni» og «indre fred» aldri mulig å oppnå som en grunntilstand. I EPT er man skeptisk til alle som lover bort dette. Fred og harmoni er selvfølgelig følelser som det er fullt mulig å oppleve, men akkurat som «lykke» er de øyeblikksopplevelser heller enn varige tilstander. Det er dessverre ikke meningen at de skal være der hele tiden. Derfor vil målet i eksistensiell terapi aldri være å gjøre livet konfliktløst, men heller å forsone seg med naturlige spenninger.
Bjarne: Et eksempel på et eksistensielt terapiforløp
«Bjarne» startet opp i terapi fordi han følte seg sliten og stresset. I løpet av de siste ukene hadde han dessuten opplevd flere episoder med så sterk angst at han trodde det var noe alvorlig galt med han. Etter å ha vært på legevakta flere ganger med frykt for å ha fått hjerteinfarkt, ble han anbefalt å gå til psykolog av fastlegen sin. I det første møtet fortalte Bjarne at han hadde som livsmål å bli «den beste utgaven av seg selv» og i løpet av de første timene utforsket han og psykologen hva dette vil si i praksis. De kom blant annet frem til at han i sin jobb som lærer aldri skulle la elevene vente mer enn en uke for å få tilbake rettede prøver og at han alltid skulle være positiv og entusiastisk når han underviste. Videre fortalte Bjarne at han alltid stilte opp på fotballtreningene til barna og hjalp til med kjøring og andre praktiske ting når det var kamp. For Bjarne var det få ting som var viktigere enn å stille opp for andre og sørge for at de rundt ham hadde det bra – spesielt elevene hans og barna hans. Disse idealene førte imidlertid til at han ofte jobbet til sent på kvelden og fikk lite tid til egne interesser, hvile eller avkobling. I den videre terapien utforsket Bjarne hvordan han syntes å stå i en uløselig konflikt mellom legitime idealer om å «være der for andre» og «gjøre en god jobb» på den ene siden og legitime behov for hvile og egentid på den andre. Han fikk muligheten til å se hvordan angst- og utmattelsessymptomene hans ikke nødvendigvis kom som en følge av «å leve feil.» Han innså at han ikke trengte å akseptere fortellingen om at han måtte «ta mer vare på seg selv» eller slutte å «brenne lyset i begge ender» slik alle rundt han antydet. Simpelthen kunne han forstå utmattelsen som et uttrykk for at han valgte å prioritere noen viktige hensyn ovenfor andre. I løpet av terapien fikk Bjarne derfor muligheten til å anerkjenne symptomene som prisen han betalte for å leve i tråd med egne viktige prinsipper. Selv om han allerede før terapien startet visste at han ikke tok like godt vare på seg selv som han burde, orket han ikke tanken på å svikte idealene sine. Etter noen måneder i terapi var utmattelsessymptomene fortsatt tilstede men angsten var kraftig redusert og det ble enighet om at terapien skulle avsluttes. På spørsmål om hva som hadde redusert angsten, svarte Bjarne at han nå klarte å se energiløsheten sin som en naturlig konsekvens av å leve livet sitt slik han ville. Avgjørende for endringen var også at han hadde blitt møtt med aksept for sitt livsprosjekt istedenfor å bare høre at han måtte «ta det mer med ro» slik vennene, kollegene og kona hadde sagt til han i mange år. Tvert imot hadde han fra første time blitt anerkjent på sin rett til å leve livet sitt akkurat slik han ville. Selv om det betød at han noen ganger ble veldig sliten av det.
Eksempelet med «Bjarne» over er fiktivt. Men det har sitt utspring i reelle problemstillinger og terapiprosesser. Fra et eksistensielt perspektiv vil man tenke at Bjarnes symptomer skyldtes vansker med å forsone seg med noen av grunnvilkårene i livet. For han var det så viktig å være en god lærer og en pliktoppfyllende far at han nesten ikke var villig til å ofre noe for å nå det målet. Gjennom terapien fikk han mulighet til å se hvilke eksistensielle konflikter han stod ovenfor: enda mer fundamentalt enn konflikten mellom egne behov og verdier, var konflikten mellom andres verdisyn og hans eget. Angsten kom i hovedsak som følge av frykten for å «leve feil,» slik alle rundt han antydet. Det er lett å stille spørsmål ved Bjarnes livsvalg og kritisere dem for ikke å være bærekraftige. Men dette er Bjarnes, og alle andre menneskers privilegium: alle har rett til å leve mindre bærekraftige liv. For Bjarne var det så viktig å leve i tråd med verdiene sine at han egentlig ikke hadde noe problem med å akseptere risikoen for å bli utslitt og til og med sykmeldt. Problemene kom som følge av at han følte han ikke «hadde lov» til å leve som han ville.
Symptomene dine er ikke problemet
Eksempelet over viser også hvordan EPT sjelden har som hovedmål å fjerne symptomer. Til forskjell fra mange andre terapitradisjoner er ikke bedring alltid forstått som «symptomlette.» Det viktige for å leve godt er ikke hvilke symptomer vi til enhver tid erfarer, men hvordan vi forstår, og handler ut fra dem. For Bjarne ble ikke utmattelse et symptom, men en naturlig konsekvens av en autentisk livspraksis.
Mange har det vanskelig, ikke fordi de opplever symptomer, men fordi de gjør veldig mye for å slippe å føle på dem. Paradoksalt nok kan forsøkene vi gjør for å ha det bra ofte føre til at vi lever mindre godt. Når vi prøver å fjerne symptomene våre, ender vi ofte opp med å leve mindre frie og oppriktige liv fordi det da i praksis blir frykten for å føle ubehag som styrer valgene vi tar. Det er ikke vanskelig å se for seg hvordan muligheten for å leve meningsfullt begrenses hvis det å unnslippe vonde følelser er det rådende prinsippet i livet. Tenk for eksempel på hvor vanskelig det vil være å komme nær noen. EPT handler om å forsøke å leve mer fritt og autentisk, dvs. i tråd med de selvfortellingene man med rimelighet kan holde for å være sanne, snarere enn å forsøke å redusere ubehag ned til et absolutt minimum. Hvis man derimot med viten og vilje, går inn for å redusere emosjonelt ubehag til et minimum så er det egentlig ingen som kan kritisere en for det. Hvis dette er idealet du vil strebe etter i livet ditt så er det helt greit.
Smerten er uunngåelig, men ikke lidelsen
Den eksistensielle psykoterapien lover ikke gull og grønne skoger. Dens eneste løfte er at den kan hjelpe oss til å gjøre livet mindre vanskelig enn det trenger å være. Selv om det noen ganger for eksempel handler om å gi slipp på et håp, eller sørge over hvordan livet ble som det ble istedenfor å forsøke å forandre det. Livssmerten er uunngåelig, men det går an å forhindre at smerten blir til psykisk lidelse.
[1] Hvis du vil lese mer om noen av de eksistensielle grunnvilkårene kan du sjekke ut innlegget «Det eksistensielle perspektivet.»
Comentarios